Kapittel 7: Dagen vi egentlig skulle hvile

Etter fem dager med klatring var planen enkel. Vi skulle ta en hviledag. Kroppen hadde begynt å si fra. Fingrene var ømme. Underarmene kjentes tyngre enn da vi kom. Egentlig hadde vi tenkt å bruke dagen ved bassenget, rusle litt i gatene og kanskje ta en ekstra lang lunsj.

Den planen holdt helt til frokosten.

– Hva om vi drar til Sikati Cave? spurte en av oss.

Det ble stille noen sekunder. Så begynte vi å smile. Vi visste begge hvordan dette kom til å ende.

Klokken ett sto Michail utenfor hotellet.

– No climbing today?

– Rest day.

Han lo.

Jeg er ganske sikker på at han ikke trodde helt på oss. Selvsagt. Klatresekken avslørte oss. På vei mot Arginonta fortalte han om en liten taverna nede ved sjøen.

– You must eat there after the walk. Goat. Better than lamb.

Da vi kom over «fjellpasset», bar det nedover igjen. Vi kunne faktisk skimte Tyrkia i øst. Jeg hadde vært i en by som heter Turgutreis i det området og spurte Michail om det var der.

– Yes, there, svarte han og pekte mens jeg ble mer og mer engstelig for at vi skulle ta en snarvei nedover.

Lenger nede skimtet vi en liten parkeringsplass med scootere, og skjønte at vi hadde kommet rett. Michail pekte ut retningen mot stien som førte mot grotten. Vi takket for tipset og avtalte at han skulle hente oss igjen rundt klokken 19, siden han hadde en annen tur i samme retning før det.

På ville veier

Vi tok sekkene på og begynte å gå i det tørre landskapet. Det var en blanding av sti, lave busker og småstein. Etter ti minutter fikk jeg en følelse av at noe var galt. Sikati Cave, grotten vi skulle til, skulle ligge mye lenger ute enn Sikati Beach. Jeg tok frem mobilen, som heldigvis hadde dekning fortsatt, og zoomet inn kartet og gikk bort til Eirik.

– Sjekk, stranden er der nede, og grotten er langt der ute et sted.

– Skitt.

Michail hadde sendt oss i feil retning. Det tok ikke mange minuttene før vi skjønte at dette ikke kom til å bli den lille spaserturen Michail hadde lovet oss. Stien fortsatte. Solen sto rett over oss. Vannflaskene ble lettere for hvert kvarter. Likevel var det vanskelig å irritere seg. Landskapet var for vakkert, og når vi først hadde gått så langt, kunne vi like gjerne fortsette. Turen som skulle ta 30-40 minutter, ble minst det doble.

Sikati Cave

Men så, plutselig da vi kom over en kam, fikk vi vår etterlengtede premie.  Sikati Cave åpnet seg foran oss, og var verdt hvert eneste ekstra skritt. Den enorme åpningen i fjellet fikk oss begge til å stoppe opp.

Vi hadde klatret oppover hele uken. Denne dagen gikk eventyret nedover.

Et par geiter så på oss med den samme rolige nysgjerrigheten som om de lurte på hva to nordmenn egentlig gjorde der.

Vi gikk frem på kanten og kikket ned. Krateret var langt større enn vi hadde trodd. Men vi kunne ikke bruke allverdens tid her om vi skulle rekke Michail, så vi fikk på oss klatreselene og gjorde klar slynger med karabiner som vi skulle bruke ned Via Ferrataen. Lyset som falt inn ovenfra gjorde kalksteinen nesten gyllen. Vi brukte noen minutter på å vandre rundt og studere veggene. Før vi reiste hadde vi sett et par videoer fra grotten, med klatrere som utfordret formasjonene. Å oppleve det på nært hold, var et eventyr.

Tiden løp fra oss

Skulle det bli noe klatring måtte det skje nå. Vi så på klokken ad det ville bli knapt med tid, så jeg sa til Eirik at han skulle få klatre siden han var mest giret på å prøve. Vi fant en passe lang rute som burde være overkommelig. Det viste seg at det ikke var helt lett å komme seg opp til de første boltene. Han gjorde flere ærlige forsøk, men veien opp til neste bolt ble 10-15 cm for lang. Men jeg kjente Eirik, han var ikke den som ga opp ved første sverdslag. Pause. Drikke. Mer kalk. Nytt forsøk. Repeat. 

Til slutt sa jeg at det spøkte med å rekke tilbake i tide. Eirik skulle bare prøve en siste gang.

Men kroppen ville noe annet. Solen tok kreftene. Den lange turen hadde gjort sitt. Etter noen minutter så han ned.

– Det holder.

For noen dager siden ville vi trolig blitt stående litt til. Presset litt ekstra. Nå visste vi at det var lov å være fornøyd. Vi hadde ingenting å bevise.

Kjøttfarse med vinblader

Da vi startet turen tilbake hadde vi bare noen få desiliter med vann igjen, så det ble små slurker til å fukte tungen. På veien innover hadde vi fått øye på en sto som vi mente var den vi egentlig burde tatt. Det viste seg å være riktig. VI kom ut på veien et godt stykke over stedet hvor scooterne sto parkert.

Nede ved sjøen fant vi tavernaen Michail hadde nevnt. Trodde vi. Eller taverna var kanskje et stort ord. Det lignet mest på et lite hus med noen bord utenfor. Nikolas tok imot oss med et smil. Han fortalte at han selv hadde klatret i mange år før en skade i foten satte en stopper for det.

Mens kona begynte på maten, satte vi oss med hver vår kalde Alfa og lot kroppen hente seg inn. Etter et lite kvarter kom maten. Kjøttfarse pakket inn i blader fra vinranker. Vi så litt på hverandre. Smakte.

– Interesting, sa vi omtrent samtidig – slik turister gjerne beskriver brunost.

Det var kanskje ikke kjærlighet ved første bit, i alle fall ikke for min del. Men Eirik satte til livs hele tallerken. Jeg gjorde mitt beste. Nikolas smilte over hele ansiktet da han så de tomme tallerknene.  

Vi så på klokken. Det var på tide å ringe Michail.

– Twenty minutes, svarte han.

Cash only

Vi ba om regningen. Konstantin kom bort til bordet med et beklagende smil.

– Cash only. Terminal is broken.

Eirik og jeg så på hverandre. Kontantene våre var brukt opp. Nå hadde vi egentlig bare ett håp. Michail. Et kvarter senere svingte han inn på grusveien. Det første vi gjorde, var ikke å fortelle om grotten.

– Michail… we have a problem.

Han lyttet. Så så han alvorlig på oss.

– No cash?

Vi nikket.

Han satte bilen i gir som om han hadde tenkt å kjøre videre. Eirik og jeg rakk akkurat å se på hverandre før Michail brast i latter.

– I’m joking!

Han fant fram lommeboken, telte opp førti euro og rakte dem til Eirik.

– No problem.

Eirik tok imot sedlene. Så snudde han seg mot Michail.

– By the way… now we can pay for the taxi.

Michail stirret på ham et lite sekund. Så kom latteren. Dette var tydelig en humor han hadde sansen for. Eirik gikk bort og betalte Nikolas  og vi takket både ham og kona for maten og gjestfriheten.

En reise som slutter eller starter?

På vei tilbake fortalte vi om den lange omveien. Michail ristet på hodet.

– No, my fault.

Så begynte han å le igjen.

– But good story.

Det var vanskelig å bli irritert på en fyr som Michail, og historien hadde allerede begynt å bli morsommere enn feilen. Vi nevnte at vi kanskje hadde lyst til å komme tilbake neste år. Ikke bare vi to, men kanskje sammen med åtte ti venner. Michail så på oss og begynte umiddelbart å planlegge.

– I know a perfect hotel.

– I fix everything.

Vi begynte å le. For oss var det fortsatt bare en idé. For ham var den allerede blitt et prosjekt. Da skjønte jeg at det ikke bare var vi som håpet å møtes igjen.

Tilbake i Massouri stoppet vi ved minibanken. Vi tok ut kontanter og gjorde opp det vi skyldte Michail. Så ble det en bamseklem, et par tastetrykk på telefonene. Facebook-venner.

Det føltes nesten merkelig. For bare noen dager tidligere hadde han vært taxisjåføren som møtte oss i havnen. Nå var han blitt en venn. Vi burde egentlig ha gått tilbake til hotellet og begynt å pakke, men det fikk vente. Først ventet en kald Alfa på takterrassen hos Jack’s Yiros.

Vi satt lenge og bare så utover havet. På Telendos i solnedgang, slik vi hadde blitt vant til den ne uken. Jeg måtte smile. Det som skulle være en hviledag, hadde blitt en av de mest opplevelsesrike dagene på hele turen. Og kanskje oppsummerte den hele oppholdet bedre enn noen av klatredagene. Vi hadde reist til Kalymnos for klatre på kalkstein, men det var menneskene som gjorde at vi allerede snakket om å komme tilbake.