Kapittel 4: Den dagen vi tok neste steg

En nervøs morgen

Jeg sov dårlig den natten. Ikke fordi sengen var dårlig eller fordi hotellet var bråkete. Det var én tanke som stadig kom tilbake. Hva var det egentlig jeg hadde sagt ja til?

Da jeg bestilte turen hadde ordet multipitch bare vært et spennende ord – noe erfarne klatrere drev med. Vi hadde sett bilder av dem høyt oppe i fjellsidene og lest at de beveget seg fra standplass til standplass, flere taulengder over bakken. Det var bare noe ved hele dette opplegget jeg ville prøve.

Og nå var det plutselig alvor. Jo mer jeg tenkte på det, desto tydeligere gikk det opp for meg hvor lite jeg egentlig visste. Det var én tanke som ikke ville slippe taket. Det var jeg som hadde bestilt dette kurset – ikke jeg og Eirik. Innerst inne begynte jeg å lure på om jeg egentlig hadde dratt ham med på noe ingen av oss helt forsto rekkevidden av.

Jeg sovnet til slutt.

En annerledes frokost

Over frokosten tok det ikke lang tid før spørsmålet kom.

– Du, hvordan foregår egentlig dette kurset?

Jeg så på Eirik. Satt fra meg kaffekoppen.

– Sånn som jeg har forstått det, skal vi først lære å bygge standplasser. Når én taulengde er klatret, skal vi sikre hverandre derfra før den neste starter.

Eirik nikket. – Så vi klatrer ikke hele veggen i ett strekk altså?

– Nei. Vi deler den opp. Én taulengde av gangen. På kurset i dag tror jeg vi skal klatre én eller kanskje to lengder, bare for å lære prinsippene.

Han tok en bit av brødskiven.

– Og dag to?

Jeg trakk litt på skuldrene.

– Planen er visstnok fem taulengder tror jeg. Kanskje hundre meter hvis jeg har forstått det riktig.

Det ble stille noen sekunder.

– Det høres ganske høyt ut, sa han.

– Ja … det gjør egentlig det, svarte jeg og smilte forsiktig. Men innerst inne kjente jeg at smilet skjulte en liten uro. For sannheten var at jeg ikke ante hvordan det ville føles å stå fem taulengder oppe i en fjellvegg. Jeg visste bare at da var det ikke lenger mulig å angre.

Eirik tok den siste slurken kaffe og reiste seg.

– Dette blir bra.

Jeg nikket.

– Ja, sa jeg.

Men stemmen min var ikke like overbevist som hans.

Vår franske «skoledag»

Vi pakket sekkene uten den vanlige diskusjonen om hvilke ruter vi skulle klatre. For første gang siden vi kom til Kalymnos hadde vi ingen plan. Den hadde andre laget for oss. Akkurat det føltes faktisk ganske godt. Denne dagen skulle vi ikke bevise noe. Vi skulle lære.

Vi gikk opp den bratte veien ovenfor hotellet hvor Axel hadde bedt oss møte ham. Etter en stund så vi en hvit varebil hvor det stod en høy og tynn fyr i trettiårene.

Vi stanset foran ham. Han smilte og rakte fram hånden.

– Hi. I’m Axel, sa han med legendarisk fransk-engelsk accent.

– Ready?

Vi nikket begge.

Han smilte.

– Good. Let’s go.

Vi ble nybegynnere igjen

På nytt bar det opp til øvre vei og videre inn mot stedet vi startet kjennskap med den første dagen. Grande Grotta. Fremme ved veien opp, tok vi ut sekker, tau og utstyret vi skulle bruke. Axel ga oss et tau hver mens han tok sekken med utstyret.

– Follow me.

Det var omtrent alt han sa. Han snudde seg og begynte å gå opp stien. Eirik og jeg så på hverandre, tok sekkene på ryggen og fulgte etter.

Etter et kvarter kom vi opp, men Axel fortsatte til venstre mot en liten vegg. Den var langt lavere enn de imponerende rutene vi hadde klatret de foregående dagene. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket. Var det hit vi skulle? Axel smilte, som om han hadde lest tankene mine.

– First safety. Then climbing.

Det var første gang han fortalte oss hva de neste timene egentlig skulle handle om. Vi la fra oss sekkene. Axel tok det ene tauet. Så begynte han – ikke med lange foredrag, ikke med vanskelige ord. Han viste. Lot oss prøve. Stoppet oss når vi gjorde noe feil. Viste én gang til.

Etter noen minutter ba han meg bygge den første standplassen alene. Jeg gjorde akkurat slik jeg trodde var riktig. Da jeg var ferdig, sa han ingenting. Han så bare på oppsettet, tok den ene karabineren mellom fingrene og snudde den rolig før han ga den til meg.

– Again.

Ikke mer. Ingen kritikk. Bare ett ord.

Jeg begynte på nytt. Da skjønte jeg at dette kurset ikke handlet om å få det nesten riktig. Det handlet om å gjøre det riktig – hver eneste gang.

«Learning by doing»

Det gikk ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette kom til å bli mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Å klatre var én ting. Å bygge en trygg standplass var noe helt annet. Hvert tau. Hver karabin. Hver bevegelse hadde en hensikt. Det var ikke rom for slurv. Innimellom stoppet Axel opp, ikke fordi vi gjorde store feil, men fordi han ville at vi skulle tenke.

– Why?

Det var spørsmålet som stadig kom tilbake. Hvorfor valgte du den karabineren? Hvorfor står du akkurat der, og hvorfor gjør du dette først? Han ga oss sjelden svaret med en gang. Han ventet. Lot stillheten gjøre jobben.

Da vi selv fant løsningen, nikket han bare.

– Better.

Da jeg tok tauet over skulderen igjen, kjentes det tyngre enn tidligere. Ikke fordi det veide mer, men fordi jeg forsto hvilket ansvar det representerte.

Vår franske fjellregisør

Etter hvert fikk vi prøve én kort taulengde. Ikke for å komme høyt, men for å bruke det vi nettopp hadde lært. Plutselig var alt annerledes. Jeg oppdaget at klatringen nesten kom i bakgrunnen. Tankene var opptatt med noe helt annet. Hvor skulle standplassen være? Hvordan skulle tauet organiseres? Hva gjorde Eirik nå? Hva var mitt ansvar? Det føltes som om vi hadde begynt på en ny gren av klatringen. Vi var nybegynnere igjen. Og det var egentlig en ganske god følelse.

Da vi tok lunsjpause, så Eirik bort på meg.

– Det var ikke helt dette jeg hadde sett for meg.

Jeg smilte forsiktig. Han visste jo ikke hvor mye jeg hadde lest om dette før vi reiste. Jeg hadde trodd jeg var godt forberedt, men etter noen timer med Axel forsto jeg hvor lite det egentlig betydde.

Axel satt noen meter unna med matpakken sin. Han sa lite. Bare smilte da han så bort på oss. Likevel føltes det som om han hadde kontroll på alt. Han visste når vi trengte et råd, visste når han skulle være stille. Han visste når vi måtte få gjøre feil – og når han måtte gripe inn. Først lenge etterpå gikk det opp for meg hva som gjorde ham så spesiell – han regisserte dagen, lot oss oppdage svarene selv.

Han var vår franske fjellregissør.

En ny oppdagelse

Denne kvelden  fant vi en taverna som lå i flere nivåer ned mot sjøen. Eller rettere sagt – det var den som fant oss. Da vi kikket ned i forbifarten, var det ingen tvil. Vi satte oss på det øverste nivået hvor det var et ledig bord. Selv Eirik som ikke er den største fan av MammaMia filmen, måtte kommentere likheten og stemningen her.   

Vi satt lenge uten å si stort. Rundt oss så vi avslappede folk. Ingen så ut til å ha det travelt. Noen stoppet for å slå av en prat. Andre ble stående og se utover sjøen før de gikk videre. Det var først da Eirik tok opp mobilen for å sjekke klokken, at han oppdaget at den fortsatt var på lydløs. Han lo litt.

– Jeg tror ikke den har ringt én eneste gang siden vi kom hit.

Det fikk oss begge til å tenke. Hjemme var telefonen nesten en del av kroppen hans. Jobb, kunder, møter, meldinger og tre jenter som skulle hentes, kjøres og følges opp. Her var dagene styrt av solen, klatring og neste måltid. Resten fikk vente. Ingen av oss sa det høyt der og da. Men vi kjente det begge.

Dette var et tempo vi savnet uten å ha vært klar over det.