Vekkerklokken ringte før sola hadde tenkt å stå opp. Vi hadde pakket det meste kvelden før, bare de siste småtingene lå igjen på nattbordet. Det var rart hvor fort et hotellrom kunne slutte å føles som et hotellrom. I løpet av en uke hadde vi fylt det med klatresko som tørket på balkongen, klatreføreren som lå oppslått på bordet og klær som luktet av kalk og sol. Nå så rommet nesten like upersonlig ut som den dagen vi kom.
Det var på tide å dra.
Personalet hadde laget frokostpakker til oss siden vi måtte reise tidlig. En enkel gest – men likevel en påminnelse om det vi opplevde her. Og det var ikke bare her. Gjennom hele uken hadde vi opplevd slike små gester. Ingen store oppvisninger i gjestfrihet, bare mennesker som gjorde litt mer enn de måtte. Kanskje var det nettopp derfor det betydde så mye.
Et stille farvell
Kalymnos sov fortsatt da bussen forlot hotellet. Ingen av oss sa særlig mye. Vi hadde brukt opp ordene. Det hadde lysnet da vi gikk ombord på fergen. Morgenen var klarere enn den hadde vært da vi kom en uke tidligere, så vi fant oss plasser på dekk. Jeg husket godt da vi kom, da vi sto spent og forsøkte å få øye på øya gjennom regnbygene. Nå visste vi akkurat hva som skjulte seg bak de lyse fjellsidene.
Vi ble sittende å se utover nesten hele overfarten. Den kjølige morgenluften var uvant etter en uke med varme dager. Kalymnos gled sakte unna. De hvite husene i åsene rundt Pothia ble mindre og mindre, helt til de bare var lyse prikker i fjellsiden. Jeg snudde meg flere ganger før øya til slutt forsvant bak hekken på fergen. Ikke fordi jeg trodde jeg ville oppdage noe nytt, men fordi det var vanskelig å se den for siste gang.
Resten av reisen fløt nesten sammen. Kos. Flyplassen. Venting. Flyet. Gardermoen. Noen reiser husker man i detaljer, andre som en overgang mellom to liv.
Den siste «taulengden»
Da vi satte oss i bilen på Gardermoen, ventet åtte timer bak rattet. De første milene gikk med til å snakke om uken som hadde gått. Ikke i én lang samtale, men mer som små glimt.
– Husker du den første dagen med Axel?
– Da Michail sendte oss i feil retning.
– Da Nikolas serverte oss vinblader, og vi prøvde å overbevise hverandre om at dette faktisk smakte ganske godt.
– Eller da Michail lånte oss førti euro, og du tilbød å betale taxituren med hans egne penger.
Vi lo.
Det slo meg hvor fort de mest krevende øyeblikkene allerede hadde blitt de morsomste historiene. Og det er kanskje et godt tegn. Etter hvert ble det stille. Eirik fant fram en podkast som handlet om en familie som hadde valgt å flytte til Kalymnos. Jeg tenkte først at det hørtes ganske modig ut. Kanskje også litt uforståelig. Men jo lenger vi lyttet, desto mindre merkelig ble det. De fortalte at de hadde kommet for klatringen, men blitt værende på grunn av menneskene. Hvordan dagene fikk et annet tempo. Om følelsen av å bli sett. Flere ganger tok jeg meg i å tenke: – Ja. Akkurat sånn opplevde vi det også.
Det vi tok med oss
Jeg så ut av sidevinduet mens kilometerne forsvant under bilen. Vi hadde reist til Kalymnos for å klatre. Likevel var det ikke rutene vi snakket mest om på vei hjem.
Det var Michail.
De franske Axel-ene.
Klara.
Nikolas.
Og alle de andre menneskene vi hadde møtt.
Jeg forsøkte å finne ut når reisen egentlig hadde forandret karakter. Var det da vi sto på toppen etter fem taulengder? Kanskje var det da Michail lo da vi fortalte at han hadde sendt oss i feil retning? Eller var det da Klara hang i veggen, halvveis ut av klatresele og sko? Eller kanskje det skjedde mye tidligere? Jeg fant aldri ett bestemt øyeblikk – kanskje fordi det skjedde noe hver eneste dag som hadde festet seg i hukommelsen. Vi hadde reist til Kalymnos for å lære mer om klatring. Uten at vi merket det, hadde øya lært oss noe om mennesker også.
Vi stoppet for å lade bilen på Geilo. Mens bilen ladet, kjøpte vi litt mat og strakk på beina. Da vi gikk tilbake mot bilen, slo lukten imot meg. Gran og våt asfalt.
Bare timer tidligere hadde luften luktet salt hav og varm kalkstein. Kontrastene kunne knapt vært større. Men likevel føltes det ikke som om vi hadde reist fra noe – mer som om vi hadde tatt noe med oss.
«Hjemme»
Da mørket senket seg, var det ikke mange milene igjen. Veien var kjent. Landskapet var kjent. Likevel føltes alt litt annerledes enn da vi dro. Tankene gikk tilbake til spørsmålet fra barnebarnet mitt. Det var rart å tenke på hvor langt et lite spørsmål kunne føre oss.
Da vi stoppet hjemme hos Eirik, var det blitt over midnatt. Vi var trøtte nå, så det ble en kort klem før jeg kjørte videre. Det var stille i bilen. Kalymnos var flere tusen kilometer unna. Men følelsen av øya var fortsatt med. Ikke som et savn, mer som en visshet. En visshet om at vi hadde funnet et sted vi ønsket å vende tilbake til. Vi ønsket ikke bare å vende tilbake til øya, men å vende tilbake til den følelsen vi hadde hatt der. Jeg trodde reisen var over, men innerst inne visste jeg at den ikke var det.
Den delen som kunne måles i kilometer, var det.
OBS! Serien er foreløpig satt på pause
Denne serien har utviklet seg til et bokmanus og vil bli sendt til vurdering hos forlag i løpet av høsten. Videre publisering (fra kap. 4) er derfor satt på pause inntil videre.
Takk til alle som har fulgt historien så langt.
«Vi trodde reisen var over – men i neste kapittel forteller vi hva som skjedde da vi kom hjem – og hvorfor Kalymnos skulle vise seg å bli starten på noe langt større enn en klatreferie».