Første møte med vårt nye «Mekka»
Klokken var rundt halv elleve da vi satt fra oss koffertene på hotellrommet. Vi hadde vært på reise i ett og et halvt døgn, og burde egentlig vært dødsslitne. Det var vi sikkert også. Men nysgjerrigheten var sterkere.
Vi låste døren og gikk ut.
Den første følelsen som møtte oss var varmen. Den var annerledes enn hjemme. Tørrere. Mykere. Jeg kikket opp mot fjellene ovenfor den lille byen. Spenningen bygget seg opp men vi ruslet opp mot hovedgaten. Det tok ikke mange minuttene før vi forsto at dette ikke var en vanlig ferieøy. Overalt så vi mennesker med klatresele hengende over skulderen. Tau lå rullet sammen på ryggen. Klatresko dinglet fra sekken som om det var den mest naturlige ting i verden.
På utekafeene satt folk med solbrune legger og kalkstøv på shortsene. Noen studerte førere. Andre pekte opp mot fjellene mens de diskuterte dagens ruter. Jeg tror Eirik og jeg så på hverandre samtidig. Vi hadde aldri vært et sted hvor klatring var en del av hverdagen. Her var det helt normalt.
I «godtebutikken»
Vi gikk inn i den første klatrebutikken vi kom til. Det luktet av nytt tau og gummi fra hundrevis av klatresko. Veggene var fulle av karabinere i alle farger. Hyllene bugnet av utstyr vi egentlig ikke manglet. Likevel begynte vi å se. Man reiser vel ikke til Kalymnos uten å kjøpe ett eller annet? Eirik fant et par sko han hadde lyst til å prøve. Jeg ble stående og studere et stativ med slynger og karabinere, selv om jeg visste at jeg hadde det jeg trengte.
Før vi gikk videre, spurte vi den hyggelige mannen i butikken om ett råd.
– Hvis to forholdsvis ferske klatrere skal ha sin første dag på Kalymnos … hvor ville du sendt dem?
Han smilte før han svarte. Det var tydelig at han hadde fått spørsmålet mange ganger før. Vi hadde egentlig ikke tenkt å handle så mye. Det ble som vanlig annerledes. Etter å ha prøvd flere par klatresko, fant Eirik et par som satt som støpt og en T-skjorte som et minne fra den første dagen. Så måtte jeg også prøve et par sko, som var bedre tilpasset fjellet som ventet oss. I alle fall var det unnskyldningen vi brukte.
Men det viktigste kjøpet sto på disken bak kassen. Klatreføreren. Den tykke boka som de fleste bare omtaler som «bibelen». Eirik bladde forsiktig gjennom den. Side etter side med bilder av bratte kalksteinsvegger. Kart. Ruter. Navn vi aldri hadde hørt før. Flere tusen boltede klatreruter på én eneste øy. Det var nesten vanskelig å ta inn. Den boka var langt mer enn en fører. Den var nøkkelen til hele oppholdet.
Det var egentlig ganske komisk. Vi oppførte oss som to gutter i en sportsbutikk før jul. Om vi trengte innholdet i posene? Sannsynligvis ikke. Men akkurat der og da føltes det helt riktig.
Vi begynner å bli klare
Vi gikk ut av butikken med hver sin pose i hånden. Nye sko. En T-skjorte – og Bibelen. Dagens godtepose. Vi lo litt av oss selv på vei tilbake mot hotellet. Vi hadde vært på Kalymnos i under en time og allerede kjøpt ting vi fint kunne klart oss uten. Eller kunne vi det..? Vi visste begge at det handlet ikke om å trenge. Det handlet om følelsen av å være her – mentalt klare.
Tilbake på hotellet tok det ikke mange minuttene før innholdet i posene var pakket om. Tauet ble lagt øverst. Selen. Vannflaskene. Klatreføreren fikk sin plass i sekken mens hjelmen ble hengende utenpå. Klatresekken var pakket på få minutter. Det tok betydelig lengre tid å få pulsen ned.
Vi så på hverandre.
– Skal vi?
Jeg tror ikke noen av oss ventet på svaret.
Grande Grotta ventet.
Vi fikk tak i en taxi utenfor hotellet. Sjåføren fortalte ivrig om øya, klatrerne og livet på Kalymnos. Da vi svingte opp mot den øvre veien over Massouri, pekte han plutselig opp mot fjellsiden.
– Grande Grotta.
Vi fulgte blikket hans. Der hang den. En enorm åpning høyt oppe i den lyse kalksteinsveggen. Selv på avstand skjønte vi hvorfor stedet hadde fått navnet sitt. Jeg tror ingen av oss sa noe de neste sekundene. Vi bare så. Om noen minutter skulle vi stå der oppe. Kanskje klatre. Nei – vi skulle klatre.
Grande Grotta
Vi betalte taxisjåføren, tok sekkene på ryggen og begynte å gå. Stien slynget seg oppover mellom steiner og lave busker. Havet ble liggende stadig lenger under oss. Vi så bort på hverandre. Ingen av oss trengte å si hvordan vi hadde det. Vi var spente. Og vi gledet oss.
Vel oppe, og etter å ha besøkt selve grotten, kjente vi på utålmodigheten. Vi var ikke kommet her for å være på sightseeing. Eirik fant raskt en rute på grad 4c. Den gikk overraskende lett. Jeg kunne se det på smilet hans da han kom ned igjen. Dette hadde han kontroll på.
– Den var nesten litt for enkel, sa han.
Selvtilliten hadde vokst noen hakk. Han bladde i føreren.
Det var på tide å prøve noe skikkelig. Valget falt på en rute gradert 6+. Han fikk klatre først også denne gangen. Den første delen gikk fint. Han klippet inn den ene bolten etter den andre og jobbet seg rolig oppover. Et stykke oppi veggen forsvant han delvis rundt et hjørne – kalt dieder blant de innvidde. Så kunne jeg ikke lenger se ham. Bare tauet.
Det er merkelig hvor mye et tau kan fortelle. Plutselig kjente jeg det strammet seg brått. Et kort rykk. Stillhet. Et halvt sekund seinere hørte jeg stemmen hans.
– Det går bra!
Den var litt lysere enn vanlig. Litt mer anstrengt. Jeg pustet ut. Først etter noen sekunder gikk det opp for meg hva som nettopp hadde skjedd. Han hadde falt. Ikke langt – et par tre meter kanskje. Men langt nok. For første gang kjente jeg hvor liten avstanden egentlig var mellom mestring og respekt.
De siste meterne viste seg å bli de vanskeligste. Toppen var bare noen få meter unna, likevel føltes de lengre enn hele resten av ruta. Eirik var for sliten til å utfordre det glatte partiet uten opplagte tak, men han fant likevel en løsning. Han valgte å klippe seg inn på toppen av ruten ved siden av og slapp dermed å henge igjen den øverste quickdrawen. Det var ingen perfekt avslutning, men det var en klok avgjørelse .
Kalymnos ønsket oss velkommen
Vi ble stående å se opp på det området han hadde mistet taket, bokstavelig talt. Jeg skjønte fort hvorfor det hadde satt en støkk i ham. På den siden var terrenget under mye brattere nedover enn standplassen vi hadde hatt. Han hadde derfor blitt eksponert for en høyde på kanskje femti–seksti meter. Og enda lenger nede glitret Egeerhavet flere hundre meter under oss. Den dagen lærte vi at klatring ikke handler om å være tøff.
Det handler om å ta gode valg.
På vei ned var vi stillere enn vi hadde vært på vei opp. Ikke fordi vi var skuffet – men fordi vi hadde fått noe å tenke på. Vi fant en liten taverna nede ved sjøen og bestilte hver vår Alfa. Taxisjåføren hadde smilt da han ga oss rådet tidligere på dagen.
– Mythos er for turistene.
Vi lo litt da glassene kom på bordet. Det var godt å le igjen. Vi skålte. Ikke for de rutene vi hadde klatret, men fordi vi hadde kommet gjennom den første dagen. Kalymnos hadde ønsket oss velkommen.
På sin egen måte.
Historien fortsetter…
Vil du bli varslet når neste kapittel blir publisert?