– historier om nye kapitler i livet

Kapittel 1: Et spørsmål som forandret alt

Den viktigste reisen

Flyet hadde akkurat lettet fra Kos. Jeg så ut av vinduet mens de greske øyene langsomt forsvant. Det var rart å tenke på at en uke kunne sette så mange spor. Det var mer enn minner fra en klatreferie, og jeg forsto enda ikke hva det hadde gjort med oss.

Denne historien begynner ikke her. Heller ikke da vi kom til Kalymnos. Den begynte egentlig flere år før, med et enkelt lite spørsmål.

«Morfar, skal vi gå og klatre?»

Den gangen ante jeg ikke hvilke ringvirkninger svaret mitt skulle få. Etter hvert som tiden gikk, var jeg i ferd med å skrive et nytt kapittel i livet uten at jeg helt var klar over det.

En helt ny erfaring

De første gangene i klatrehallen følte jeg meg litt som gjesten som hadde kommet til et selskap uten å kjenne noen. Alle andre visste hvordan tauene skulle festes. De visste hvilke sko de skulle bruke. De forsto ordene som ble brukt.

Jeg kunne nesten ingen av dem. Jeg la merke til at jeg var en av de eldste i hallen, i alle fall som kunne kalles nybegynner. Likevel skjedde det noe jeg ikke hadde ventet. Ingen fikk meg til å føle at jeg var for gammel, ingen lo når jeg stilte spørsmål. Ingen forventet at jeg skulle kunne alt, de forventet bare at jeg skulle prøve. Det var nok. Etter hvert ble onsdagene en del av livet mitt. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg gledet meg. Det var en følelse jeg ikke hadde kjent på lenge.

Et nytt spørsmål

To år seinere, i slutten av påsken, satt vi ved middagsbordet med vår sønn, Eirik, og hans familie. Samtalen vandret fra det ene til det andre, slik den gjerne gjør når flere generasjoner sitter sammen. Midt i en helt vanlig samtale snudde min kone seg mot Eirik: – Vil du overta min billett til Kalymnos, så kan du klatre sammen med din far?

Jeg husker ikke hvem som sa noe først. Kanskje var det ingen. Jeg husker bare den lille stillheten som oppsto noen sekunder. Eirik så bort på konen, Cathrine, som svarte med et lite smil at det syntes hun han burde ta i mot. Jeg tenkte umiddelbart at dette ville bli en helt spesiell gave til 50-årsdagen hans.

Eirik så ut som han skjønte lite av det som nettopp hadde skjedd. Trolig raste det tusen ulike tanker gjennom hodet hans. Han sjekket kalenderen. Jeg visste fra før at han var mer enn travelt opptatt i jobben, så jeg holdt nærmest pusten mens han tenkte. – Jeg tror faktisk det skal gå, svarte han med stigende entusiasme. – Klatrekurs i multipitch? gjentok han med en blanding av spenning og frykt.
– Ja, svarte jeg med et lurt smil. – Jeg har lyst å prøve noe jeg har tenkt på en stund. Så hvorfor ikke slå to fluer i en smekk – klatring og ferie?

Ingen av oss kunne vite at vi nettopp hadde åpnet døren til en historie som skulle komme til å bety mer enn vi kunne ane. Vi tror kanskje at de store vendepunktene kommer med et smell, men min erfaring er at de kommer med stillhet. Et spørsmål fra et barnebarn, et forslag rundt et middagsbord og et lite ord som heter ja.

Resten av historien skulle vi få oppleve seinere, men denne dagen visste vi bare én ting. Vi skulle til  Kalymnos, et sted ingen av oss hadde hørt om et halvt år tidligere.

Vi teller ned

Det var først noen dager senere at det gikk opp for meg at reisen var blitt virkelig. Den var ikke lenger en løs idé om et klatrekurs en gang i fremtiden. Turen hadde fått en dato. Flybilletter og hotell var bestilt. Kalymnos var ikke lenger bare et navn vi hadde hørt om.

Vi skulle dit.

Det spesielle var at Eirik og jeg startet den samme reisen fra to helt forskjellige steder. Jeg hadde allerede rukket å bli glad i klatringen. Ikke fordi jeg klatret de vanskeligste rutene eller hadde store ambisjoner, men fordi sporten hadde gitt meg et miljø hvor ingen brydde seg om alder eller ferdighet, bare om du hadde lyst til å prøve.

For Eirik var alt nytt. Han skulle ikke bare lære å klatre, han skulle lære å stole på tauet, på seg selv – og kanskje aller mest utfordre en høydeskrekk som hadde fulgt ham i mange år. Likevel møtte han opp på trening, uke etter uke. Det imponerte meg. Ikke fordi han var fryktløs, men fordi han kom tilbake også de dagene det kostet litt ekstra. Jeg tror det er en viktig forskjell.

Mot handler sjelden om å være uten frykt. Oftere handler det om å bare møte opp én gang til. Etter hvert begynte vi å snakke mer om Kalymnos. Ikke i lange samtaler, bare små kommentarer innimellom.

– Har du sett de bildene?

– Tenk om vi faktisk klarer en rute der nede.

– Hvordan tror du det blir å stå under de veggene?

Det var mer spørsmål enn svar. Og slik skulle det egentlig være. Ingen av oss visste hva som ventet. Jeg merket også noe annet – det var lenge siden Eirik og jeg hadde hatt et prosjekt som bare var vårt. Slik blir det ofte. Når barna blir voksne lever man naturlig nok hvert sitt liv. Man møtes til bursdager, høytider og familiemiddager. Hverdagen går sin gang.

Nå hadde vi plutselig noe å glede oss til, sammen..

Så kom dagen

Avreisedagen kom. Jeg tok farvel med min kone og kjørte til Eirik. Vi fordelte utstyret mellom koffertene, tok farvel med familien hans og satte kursen mot Gardermoen. Det var en lang natt. Likevel husker jeg den som stille. Noen ganger trenger ikke forventninger ord. De sitter bare i bilen sammen med deg.

Da vi kjørte gjennom natten, visste vi bare én ting. Om et døgn skulle vi sette føttene på en øy vi bare hadde sett på bilder. Ingen av oss sa det høyt. Men jeg tror vi tenkte det samme.

Nå var det virkelig.

Selve reisen gikk ikke helt som planlagt. Tekniske problemer gjorde at vi måtte mellomlande i København og vente i syv timer på et nytt fly. Det ble en lang dag, men på en merkelig måte gjorde det egentlig ingenting. Sent på kvelden landet vi på Kos, og siste fergen til øya vår hadde gått.

En busslast full av norske klatrere, de fleste erfarne men også to nybegynnere, ble innlosjert på et hotell en liten halvitime unna. Blant de «mer erfarne» var et kjent ansikt som bl annet har stått på toppen av verdens høyeste fjell. Nå var hun invitert sammen med en jentegruppe på en uke med  klatring og yoga.

Neste morgen satt vi endelig på fergen mot Kalymnos. Regnbyger lå fortsatt over øya og fjelltoppene steg bare så vidt fram gjennom skylaget. Vi sa ikke stort. Spenningen i kroppen ventet bare på å bli utløst. Fergen sakket farten og havnen i Pothia kom nærmere.

Vi ante ikke da at dette var starten på en «reise» som skulle forandre langt mer enn vi noen gang kunne forestille oss.

 

➜   Les neste kapittel: Kapittel 2: Den første smaken av Kalymnos

OBS! Videre publisering er foreløpig satt på pause

Denne serien har utviklet seg til et bokmanus og vil bli sendt til vurdering hos forlag i løpet av høsten. Videre publisering av nye kapitler (etter kap. 4) er derfor satt på pause inntil videre.

Takk til alle som har fulgt historien så langt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.