Noen historier begynner den dagen vi reiser hjemmefra. Andre begynner lenge før vi forstår at vi er på vei.
Et spørsmål som forandret alt
Det finnes øyeblikk i livet som ikke ser viktige ut når de skjer.
De kommer ikke med fanfarer eller store overskrifter. Ingen reiser seg og sier at «nå begynner et nytt kapittel». De bare passerer, nesten ubemerket, før de mange år senere dukker opp igjen i hukommelsen med en helt annen betydning.
Jeg har opplevd noen slike øyeblikk. Det første var et spørsmål fra barnebarnet mitt. Det andre kom rundt et middagsbord i påsken. Jeg forsto det ikke da, men i dag ser jeg at de to spørsmålene forandret langt mer enn jeg var i stand til å se.
Da jeg passerte sytti, trodde jeg egentlig at de fleste nye kapitlene i livet allerede var skrevet. Ikke misforstå. Jeg var fornøyd med livet, hadde familie, barn og barnebarn. Dagene hadde en rytme som føltes trygg og god. Kanskje var det nettopp derfor jeg ikke lette etter noe nytt. Jeg trodde ikke jeg trengte det.
Så en dag spurte barnebarnet mitt: – Morfar, skal vi gå og klatre? Jeg husker ikke hva jeg svarte helt ordrett, bare at svaret ble ja.
Det virket ikke som noen stor avgjørelse, for jeg tenkte vel omtrent som de fleste bestefedre ville gjort. Hvis et barnebarn spør om vi skal finne på noe sammen, så svarer vi ja. Det var først lenge etterpå jeg forsto at noen av livets største veivalg kan begynne på akkurat den måten. Med et ja som nesten blir sagt i forbifarten.
En helt ny erfaring
De første gangene i klatrehallen følte jeg meg litt som gjesten som hadde kommet til et selskap uten å kjenne noen. Alle andre visste hvordan tauene skulle festes. De visste hvilke sko de skulle bruke. De forsto ordene som ble brukt.
Jeg kunne nesten ingen av dem. Likevel skjedde det noe jeg ikke hadde ventet. Ingen fikk meg til å føle at jeg var for gammel, ingen lo når jeg stilte spørsmål. Ingen forventet at jeg skulle kunne alt, de forventet bare at jeg skulle prøve. Det var nok. Etter hvert ble onsdagene en del av livet mitt. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg gledet meg. Det var en følelse jeg ikke hadde kjent på lenge.
Så kom enda et spørsmål
To år seinere, i slutten av påsken, satt vi ved middagsbordet med vår sønn, Eirik og hans familie. Samtalen vandret fra det ene til det andre, slik den gjerne gjør når flere generasjoner sitter sammen. Midt i en helt vanlig samtale snudde min kone seg mot Eirik: – Vil du overta min billett til Kalymnos, så kan du klatre sammen med din far?
Jeg husker ikke hvem som sa noe først. Kanskje var det ingen. Jeg husker bare den lille stillheten som oppsto noen sekunder. Eirik så bort på konen, Cathrine, som svarte med et lite smil at det syntes hun han burde ta i mot. Jeg tenker umiddelbart at dette ville bli en fantastisk gave til hans kommende 50-års dag.
Eirik så ut som han skjønte lite av det som nettopp hadde skjedd. Trolig raste det tusen ulike tanker gjennom hodet hans. Han sjekket kalenderen. Jeg visste fra før at han var mer enn travelt opptatt i jobben, så jeg holdt nærmest pusten noen minutter. – Jeg tror faktisk det skal gå, svarte han med stigende entusiasme. – Klatrekurs i multipitch? gjentok han med en blanding av spenning og frykt.
– Ja, svarte jeg med et lurt smil. – Jeg har lyst å prøve noe jeg har tenkt på en stund. Så hvorfor ikke slå to fluer i en smekk – klatring og ferie?
Ingen av oss kunne vite at vi nettopp hadde åpnet døren til en historie som skulle komme til å bety mer enn vi kunne ane. Vi tror kanskje at de store vendepunktene kommer med et smell, men min erfaring er at de kommer med stillhet. Et spørsmål fra et barnebarn, et forslag rundt et middagsbord og et lite ord som heter ja.
Resten av historien skulle vi få oppleve seinere, men denne dagen visste vi bare én ting. Vi skulle til Kalymnos, et sted ingen av oss hadde hørt om et halvt år tidligere.
En drøm blir til virkelighet
Det var først noen dager seinere at det gikk opp for meg at denne reisen var blitt virkelig. Den var ikke lenger en drøm om et klatrekurs jeg kunne tenke meg å ta. Nå hadde turen den fått en dato, billetter og hotell var allerede bestilt. At vi måtte kjøre til Gardermoen ble ikke engang nevnt som et problem. Plutselig var Kalymnos ikke bare et navn vi hadde hørt andre klatrere snakke om. Vi skulle dit.
Det merkelige var at Eirik og jeg startet på samme reise, men fra to helt forskjellige steder. Jeg hadde allerede rukket å bli glad i klatringen. Ikke fordi jeg klatret de vanskeligste rutene eller hadde store ambisjoner. Jeg likte følelsen av å lære noe nytt, jeg likte menneskene, at onsdagene hadde fått et nytt innhold.
Eirik sto et helt annet sted. For ham var alt nytt. Han skulle ikke bare lære å klatre, men han skulle lære å stole på et tau, stole på seg selv. Og kanskje det aller vanskeligste – lære å leve med en høydeskrekk som hadde vært en del av livet hans lenge nok til at den hadde blitt en sannhet.
Likevel møtte han opp på trening uke etter uke, og det imponerte meg. Ikke fordi han var modig hver gang, men fordi han kom tilbake, også de dagene det ikke føltes særlig modig. Jeg tror det er en viktig forskjell. Mot handler ikke alltid om å være fryktløs. Noen ganger handler mot bare om å møte opp én gang til.
Vi begynner å telle ned
Vi begynte etter hvert å snakke mer om Kalymnos. Ikke i lange samtaler, bare små kommentarer innimellom.
«Har du sett de bildene?»
«Tenk om vi faktisk klarer en rute der nede.»
«Hvordan tror du det blir å stå under de veggene?»
Det var mer spørsmål enn svar, og slik skulle det egentlig være. For ingen av oss visste hva som ventet. Jeg merket også noe annet. Det var lenge siden Eirik og jeg hadde hatt et prosjekt som bare var vårt. Og egentlig blir det slik på en naturlig måte. Når barna blir voksne, lever man hver sine liv. Man møtes til bursdager, middager og høytider. Man holder kontakten, men hverdagen går sin gang.
Plutselig hadde vi noe å glede oss til sammen, noe vi begge var nybegynnere i. Det gjorde noe med samtalene våre. Vi snakket selvfølgelig om klatring, men etter hvert handlet samtalene om mye mer enn det. Om det å bli eldre, kjenne på frykt. Om hvorfor det er så lett å si nei til ting vi egentlig har lyst til. Jeg husker ikke alle ordene – bare følelsen. Det føltes godt å være på vei mot noe sammen.
Dagene gikk fort. Kalymnos kom litt nærmere for hver dag. Først senere slo det meg hvor merkelig det var, for vi trodde vi forberedte oss på å reise til et nytt sted. Det vi egentlig gjorde, var å gi hverandre en opplevelse vi skulle komme til å bære med oss lenge etter at koffertene var pakket ut igjen.
Dagene gikk for sakte
Det var bare noen dager igjen nå. Kofferten sto fremme på gjesterommet. Ikke fordi den måtte, men fordi det gjorde reisen litt mer virkelig. Hver gang jeg gikk forbi den, kom jeg på ett eller annet jeg kanskje hadde glemt. Klatreskoene. Selen. Solkrem. Lette klær.
Jeg la passet oppå kofferten for tredje gang denne dagen. Det var merkelig hvor mange ganger jeg klarte å pakke den samme kofferten uten at den egentlig ble ferdig. Kanskje handlet det ikke om å pakke kofferten i det hele tatt, bare at jeg gledet meg.
Vi snakket sammen innimellom – noen ganger om helt praktiske ting, andre ganger om rutene vi hadde sett bilder av. Noen ganger snakket vi ikke om Kalymnos i det hele tatt. Likevel lå reisen der hele tiden, mellom setningene. Vi trengte ikke snakke så mye om den – vi visste begge at den nærmet seg.
Hva venter oss
Jeg tok meg flere ganger i å lure på hvordan den første dagen kom til å bli. Hvordan ser egentlig en klatrevegg ut når den ikke er innendørs? Og hvordan kjennes fjellet? Hvordan er det å stå under en vegg som mennesker fra hele verden reiser til for å oppleve? Jeg hadde sett hundrevis av bilder. Likevel visste jeg at bilder aldri forteller hele historien. En kveld satt jeg og så gjennom noen av bildene en gang til. Bratte, lyse kalksteinsvegger. Blått hav. Små stier mellom oliventrær, geiter som kikket nyssgerrig på klatrerne.
Det så nesten litt uvirkelig ut. Jeg husker at jeg tenkte: Om noen få dager skal jeg faktisk stå der. Det var en underlig tanke. Ikke fordi reisen var så lang, men fordi den virket så usannsynlig. Hadde noen fortalt meg noen år tidligere at jeg som 73-åring skulle sitte hjemme og forberede en klatrereise til Hellas, ville jeg sannsynligvis bare smilt.
Livet har en egen evne til å overraske når vi minst venter det. Dagen før avreise var det nesten ingenting igjen å gjøre. Kofferten sto ved døren. Passet lå klart. Billetter og bekreftelser var kontrollert flere ganger enn nødvendig. Likevel føltes det som om jeg hadde glemt noe. Det hadde jeg sikkert også.
En øy vi bare kjente fra bilder
Avreisedagen kom plutselig tidligere enn vi hadde forestilt oss. Det gjør den gjerne når man har gledet seg lenge. Jeg tok farvel med min kone, og kjørte for å plukke opp Eirik. På terrassen hans fordelte vi utstyret vi skulle ha med oss og sjekket vekten før koffertene ble løftet inn i bilen. Vi tok farvel med hans familie og satte kursen mot Gardermoen hvor flyet til Kos skulle gå kl. 06.05 neste morgen.
Noen ganger trenger ikke forventninger ord. De sitter stille i bilen sammen med deg på vei mot flyplassen. Og akkurat da visste vi bare én ting. Om en knapp dag skulle vi sette føttene på en øy vi aldri hadde vært på før. Ingen av oss sa det høyt, men jeg tror vi tenkte på det samme. Nå var det virkelig.
En øy vi bare kjente fra bilder
Da flyet lettet, en time forsinket, kjente jeg den velkjente følelsen av at hverdagen ble liggende igjen under oss. Husene ble mindre. Landskapet gled sakte bakover mens skyene tok over utsikten.
Reisen var i gang.
Etter hvert som timene gikk, vekslet vi mellom å prate, lese litt og bare se ut av vinduet. Det var en ro over hele dagen. Kanskje fordi månedene med planlegging endelig var over. Nå var det ikke mer å forberede. Nå skulle vi bare oppleve. Og opplevelsen skulle vi seg å ikke bare være av den positive arten. Varsel om tekniske problemer gjorde at vi måtte snu over Tyskland og returnere til Købehavn hvor vi måtte vente i seks timer på ny avgang. Vi ankom Kos så seint at siste fergen videre hadde gått. Dermed ble det innkvartering på nærmeste hotell.
Tidlig neste dag ble vi hentet med buss som kjørte oss til fergekaien. Hvorfor vi ble hentet kl 06.45 når det var 20 min å kjøre og fergen skulle gå kl 0900, fikk vi aldri svar på. Men det ga oss tid til en rolig frokost på en taverna i Mastichari, før fergen brakte oss det siste stykket til Kalymnos.
Været hadde ikke vert det beste de siste dagene, men vi skimtet vagt noen topper et stykke ute i havet hvor regnbyene la et grått slør over det som ventet oss. Vi vekslet ikke mange ord på veien, bare noen spente blikk. Fergen sakket på farten, og foran oss lå havnen. Lite ante vi at den varme vinden som møtte oss da vi gikk i land i Pothia skulle bli starten på noe ingen av oss hadde sett komme.
Nå gjenstod det bare en halvtimes busstur.