Kapittel 3: Det andre møte med veggen

Tilbake til veggen

Vi hadde allerede bestemt oss under frokosten. Vi skulle tilbake. Ikke fordi gårsdagen hadde vært perfekt – men fordi den ikke var det. Nettopp derfor.

Det var noe med Kalymnos som gjorde at vi ikke hadde lyst til å la ett fall få det siste ordet. Klatreutstyret lå snart på plass i sekkene. Denne gangen gikk pakkingen raskere. Vi begynte allerede å finne våre rutiner. Tauet. Selene. Hjelmene. Den lille posen med nøtter som alltid endte nederst.

«Bibelen» fikk plass øverst, for den skulle snart åpnes igjen. Michail, taxi-sjåføren som vi ble kjent med dagen før, smilte da han fikk øye på oss.

– Back again?

Vi nikket. Det var egentlig ikke nødvendig å si mer. Han visste hvor vi skulle. På Kalymnos trenger man ikke forklare så mye når man står med klatresele over skulderen. Denne dagen valgte vi et annet område. Ikke fordi vi var redde, men fordi vi hadde fått respekt. Det er en forskjell. Jeg tror faktisk den første dagen hadde gjort oss til litt klokere klatrere. Vi trengte ikke bevise noe – vi hadde kommet hit for å lære.

Nye ansikter

Valget denne dagen falt på vakre Arginonta Valley – nærmere bestemt Mona Lisa og Alani Wall. Et område med flere fine ruter for oss nybegynnere. Da vi kom fram til vårt utvalgte område, var det allerede mennesker i veggen. Noen jobbet seg rolig oppover. Andre sto på bakken og sikret. Noen drakk kaffe mens andre studerte føreren. Stemningen overrasket oss. Ingen hadde hastverk. Det var nesten som om alle visste at dagen kom til å bli lang nok.

Vi fant fram utstyret og begynte å gjøre oss klare. Det tok ikke lang tid før de første kommentarene kom.

– Er dere fra Norge?

Vi snudde oss. To kvinnelige klatrere sto noen meter fra oss og smilte.

– Ja, svarte jeg.

– Å ja … da kan vi jo snakke norsk, hørte vi på klingende sunnmørsdialekt. Vi begynte å le. Det tok ikke mange minuttene før praten gikk som om vi hadde møttes før. De fortalte hvilke felt de hadde vært på de siste dagene, hvilke ruter som var verdt å prøve, og hvilke vi kanskje burde vente litt med. Et lite stykke Norge, midt i en gresk klippe. Det tok ikke mange minuttene før praten gikk som om vi hadde kjent hverandre i flere år. Det er noe spesielt med klatrere. Man spør sjelden hva folk jobber med, man spør heller: – Hva har dere klatret i dag?

Det slo meg hvor annerledes dette miljøet var enn jeg hadde forestilt meg. Ingen spurte hvor flinke vi var eller hvilke grader vi klatret. Jeg tror møtet med de andre klatrerne gjorde noe med oss. Vi var ikke lenger to ferske nordmenn som prøvde å finne ut av Kalymnos.

Skuldrene senket seg

Mens vi sto og pratet, la jeg merke til Eirik. Han lyttet mer enn han snakket. Innimellom kom det et spørsmål. Så et til. Jeg kunne nesten se at skuldrene hans senket seg litt. Det var som om gårsdagens fall mistet litt av grepet. Ikke fordi frykten var borte, men fordi han oppdaget at alle rundt oss hadde sine historier. Den ene fortalte om et stygt fall året før, en annen lo da han beskrev hvordan han hadde bommet på en enkel rute første dagen på Kalymnos.

Ingen fortalte historier for å imponere. De fortalte dem fordi de visste hvordan det føles å være ny. Det gjorde noe med stemningen. Og kanskje enda mer med oss.

Klar igjen

Etter hvert begynte alle å gjøre seg klare. Seler ble strammet. Tau rullet ut. Karabinere klirret mot hverandre. Den rolige praten ble avløst av konsentrasjon. Jeg så bort på Eirik.

– Klar?

Han svarte med et lite nikk. Denne gangen var smilet større enn usikkerheten. Vi gikk bort til veggen. Den sto der akkurat som dagen før. Like høy. Like stille.

Forskjellen var ikke veggen. Den var oss.

Våre planer ble endret

Vi prøvde et par ruter til, men varmen begynte å gjøre sitt. Selv om solen ikke sto rett på veggen, merket vi at selv de enkleste grepene kjentes tyngre enn de burde. Etter en kort prat bestemte vi oss for å pakke sammen og prøve et annet felt. Vi hadde hørt mye fint om Summertime. Det lå mer i skyggen så vi tenkte at det kunne passe godt resten av dagen.

Vi gikk tilbake mot stien med sekkene på ryggen. Det var da vi hørte den velkjente lyden av scootere.

– Hei! Skal dere allerede videre? Det var klatrerne fra Kristiansund som vi hadde blitt kjent med dagen før. De hadde tatt en lunsjpause og var på vei opp igjen. Vi fortalte hvor vi hadde tenkt oss da en av dem sa.

– Bli heller med oss, vi vet om et felt som passer dere perfekt. Det var egentlig ikke en vanskelig avgjørelse. Det slo meg etterpå hvor merkelig det egentlig var. Hjemme ville vi sannsynligvis brukt lang tid på å bli kjent med dem, men her var én dag nok. Vi fulgte etter dem opp den smale stien.

Ny giv med gode venner

De stoppet ved et felt vi aldri ville funnet på egen hånd. – Her tror vi dere kommer til å trives. Og de fikk rett. Rutene var passe utfordrende. Ikke enkle, men heller ikke så vanskelige at klatringen ble preget av usikkerhet. De heiet på oss, kom med små råd, viste oss hvor de beste grepene satt. Ingen tok styringen, de bare var der. Det var en måte å hjelpe på som gjorde at vi lærte uten å føle oss undervist.

Etter hvert pekte en av dem opp på en høy rute. – Den der bør du klare, Eirik. Han så opp. Det var betydelig lenger enn rutene vi hadde klatret tidligere på dagen. Jeg kunne se at han vurderte den.

Så bestemte han seg. Han festet tauet i klatreselen mens jeg festet taubremsen. Etter kameratsjekk  var vi klar. Meter for meter arbeidet han seg oppover. Noen ganger stoppet han lenge, ristet løs armene og kikket oppover. Uten et ord. Så fortsatte han. Vi andre sa ikke så mye. Det var ikke nødvendig. Alle visste at kampen foregikk like mye inne i hodet som ute i veggen. Da han klippet inn den siste bolten og fortsatte mot toppen, gikk det et lite jubelrop gjennom oss. Ikke høyt, bare akkurat høyt nok til at han kunne høre det.

Da han kom ned igjen, var smilet bredere enn ordene. Jeg tror ikke noen av oss trengte å si hva vi tenkte. Vi hadde sett det.

Vi reiste oss igjen

Klokken nærmet sg 18, og flere av vår venner hadde gått. Etter hvert merket også vi at dagen hadde vært lang, men ikke slitsom. Litt kanskje, men ikke slik at vi hadde fått nok, akkurat. Men det var likevel på tide å gi seg, for det som ventet oss dagen etter ville kreve full fokus.

Vi ruslet nedover igjen mot havet. Det asurblå vannet lå helt stille. Nede ved den enkle strandbaren, satte vi fra oss sekkene og hoppet uti. Det kjølige vannet gjorde underverker etter en lang dag i sol og kalkstein. Etter en forfriskende svømmetur fant vi et bord og snart kom to kalde Alfa på bordet. Eirik tar opp «bibelen» og sammenligner den med appen vi ble rådet til å laste ned av Kristiansunderne. Han ler. «Da rekker vi ikke alt denne gangen heller.»

Vi ble sittende lenge å se utover havet. Ikke fordi vi var slitne. Men fordi vi ikke hadde lyst til at dagen skulle ta slutt. Vi kjente på en liten seier. Vi hadde reist oss etter den vanskelige starten på turen. Med god hjelp fra våre venner hadde vi funnet tilbake til både roen og gleden ved å klatre. Kalymnos føltes ikke lenger fremmed, det føltes nesten som om øya hadde tatt oss inn.

Uroen melder seg

I taxien tilbake til Massouri, merket jeg at tankene mine allerede hadde stilt seg inn på det som skulle skje neste dag. Først da gikk det opp for meg hva jeg hadde begitt meg ut på, og ikke minst tatt Eirik med på. Han hadde vært for opptatt med «bibelen» og grader på rutene til å stille spørsmål om det som var årsaken til denne turen. Kurset. En gnagende uro meldte seg da jeg innså at nå skulle vi virkelig rives ut av komfortsonen. Var det fordi jeg hadde tatt Eirik med på noe jeg ikke helt så rekkevidden av?

Jeg håpet jeg tok feil.

➜   Les neste kapittel: Kapittel 4: Den dagen vi tok neste steg