Da jeg kom på fellestreningen en onsdag, var jeg skeptisk til hvor mye jeg ville orke. En heftig influensa hadde holdt meg borte fra veggen i nesten fire uker, men formen var stigende nå. Etter oppvarming og noen rolige turer opp de enkle rutene, følte jeg at det gikk noenlunde greit. Jeg hadde lenge hatt lyst til å prøve en «litt» utfordrende 15-metersvegg, men følte at jeg ikke var helt klar enda, så jeg prøvde en kortere og enklere rute. Et stykke oppe i veggen merket jeg at det gikk mye lettere enn før, og jeg fortsatte til toppen uten problem.
Opplevelsen ga meg en boost
Opplevelsen ga meg en aldri så liten «boost» så jeg bestemte meg for å prøve 15-meteren likevel. Jeg hadde prøvd den noen måneder tidligere, men måtte gi opp litt over halvveis. Da jeg nå sto klar, tenkte jeg overhode ikke på dette. Min trener, Ben, skulle sikre og coache meg, så alt jeg fokuserte på var å komme meg til toppen. Jeg kikket bort på Ben: «Dette klarer du Reidar«, svarte han. Jeg skulle klatre på led – dvs at jeg klipper inn tauet på karabiner etter hvert som jeg klatrer. På nytt merket jeg at det gikk overraskende greit og jeg løste utfordringene uten større problemer. Da jeg nærmet meg stedet jeg stoppet sist, var det aldri i tankene å gi meg.
Et giant Leap for meg
Da jeg nådde toppen et par minutter seinere, kjente jeg en ufattelig mestringsfølelse. Jeg hadde klatret rolig og fokusert uten å ta noen pauser opp den 15 meter høye veggen. Akkurat da kom jeg til å tenke på Neil Armstrongs ord da han tok sine første steg på månen. For meg ble det et lite skritt for klatreverden – et «giant Leap» for meg.
Hva skyldes denne plutselige fremgangen?
Jeg undret meg mye over hva denne plutselige fremgangen skyldtes, for jeg hadde egentlig forventet at det motsatte skulle skje denne kvelden. Men når jeg tenker etter, kan det skyldes hvordan jeg har vurdert meg selv og hvilket fokus jeg har hatt. Trolig hadde jeg ikke vært klar for å «gå videre» rent mentalt – for jeg hadde ikke sett at dette var mulig for meg. I løpet av disse ukene var hjernen nullstilt for mine bremsende tanker, dermed tillot jeg at trenerens ord pushet meg videre. Etter at jeg hadde fullført min største utfordring sa han følgende: «jeg har visst lenge at du var klar, men du har bare ikke turt å stole på deg selv».
Jeg hadde vært min egen brems
Jeg vet at det han sa trolig stemte. Det var så lett å velge den trygge veien jeg visste jeg ville klare. Jeg hadde mest fokus på å ha det komfortabelt i stedet for å strekke meg etter nye mål. Men om vi alltid velger en slik løsning, blir det vanskelig å komme videre. Jeg visste innerst inne at det var slik, men likevel ble jeg blitt stoppet av manglende vilje til å pushe meg selv.
Men slik er det ikke lenger.
Les også Hvordan mestrer vi frykt