Klokken var knapt blitt syv da vi møtte Axel på parkeringsplassen. Denne gangen var det ingen introduksjon. Ingen repetisjon. Bare et smil.
– Ready?
Vi nikket.
Axel hadde valgt å starte tidlig. Ikke fordi han hadde dårlig tid, men fordi solen hadde det. Om noen timer ville den ligge rett på veggen, og da ville både varmen og steinen gjøre klatringen langt mer krevende.
Da vi kom fram, lå hele veggen fortsatt i skygge. Foran oss reiste kalksteinen seg rundt 120 meter. Fem taulengder. Jeg ble stående noen sekunder uten å si noe. Axel så opp på veggen. Eirik gjorde det samme. Ingen av oss sa noe.
Veggen gjorde det for oss.
Det første steget
Axel ville at jeg skulle lede den første taulengden. Han klatret ved siden av meg, klippet seg inn i den siste karabineren jeg hadde satt og fulgte rolig med. Det var en løsning han hadde brukt mange ganger før. For meg betydde det én ting.
Jeg følte meg trygg.
Da vi kom opp til den første standplassen, gikk vi ikke videre med en gang. Axel hadde ingen hast. Han lot meg bygge standplassen selv. Av og til kom en liten korrigering. Et spørsmål. Et nikk. Plutselig kjente jeg igjen bevegelsene fra den første kursdagen. Det som hadde virket komplisert, begynte å falle på plass. Da jeg var ferdig, så Axel på standplassen, smilte og nikket.
– Good.
Han smilte bredere enn vanlig.
Bit for bit
Slik fortsatte vi oppover. En taulengde av gangen. Noen ganger klatret jeg sist, andre ganger Eirik. Vi byttet på ansvaret. For hver standplass ble vi litt tryggere. Ikke fordi veggen ble enklere, men fordi vi begynte å stole på det vi hadde lært. Det gikk opp for meg at Axel egentlig hadde gjort noe smart. Han hadde ikke lært oss å kopiere ham – han hadde lært oss å tenke selv.
Det slo meg at vi nesten ikke snakket lenger. Ikke fordi vi var slitne, men fordi vi hadde begynt å stole på hverandre. Axel visste hva vi kunne. Vi stolte på ham. Og Eirik og jeg stolte på hverandre.
En smal hylle mellom himmel og hav
Den siste standplassen før toppen var annerledes. Axel klatret helt opp og skulle sikre oss ovenfra. Eirik og jeg ble stående igjen på en smal fjellhylle, høyt over bakken. Vi lente oss forsiktig bakover i tauet. Begge var godt sikret. Under oss lå landskapet vi hadde blitt så glad i de siste dagene.
Jeg så bort på Eirik. Han smilte. Ikke et høflig smil. Et ekte smil. Jeg spurte ham hvordan det føltes. Han svarte ikke med en gang. Så smilte han bare og sa:
– Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle gjøre dette.
Vi sa ingenting på en stund. Det eneste vi hørte var vinden og lyden av tauet som beveget seg gjennom karabinene. Jeg tenkte på alle historiene han hadde fortalt om høydeskrekken. Nå sto han her, mange titalls meter over bakken, og nøt øyeblikket. Det var vanskelig å forstå.
Enda vanskeligere å beskrive.
De siste meterne
Så var det min tur. De siste 25–30 meterne så enkle ut nedenfra. De var alt annet enn enkle. Et par steder fant jeg rett og slett ikke veien videre. Jeg lette etter tak, flyttet hendene. Prøvde igjen. Ingenting. Jeg kunne ikke se Axel så jeg ropte. Han skjønte etter hvert hvor jeg var.
– Little more left.
– Higher.
– There’s a crack.
Han husket ruta. Hvert eneste lille tak. Jeg kom meg videre de siste metrene, men nå begynte kreftene å ta slutt. At det også her var vanskelig å finne tak, gjorde ikke situasjonen bedre. Axel sto på hyllen like over meg. Han så ned på meg og gliste.
– I will give you super power.
Han tok hånden min og drog meg de nødvendige centimetrene opp slik at jeg fikk fingrene inn i en smal sprekk. Resten måtte jeg gjøre selv.
Noen minutter senere sto jeg ved siden av ham.
Øyeblikket på toppen
Solen hadde begynt å krype over kanten da Eirik startet den siste taulengden. Denne gangen gikk det raskere. Plutselig dukket hjelmen opp over kanten. Så smilet. Trygt oppe ga vi hverandre en lang klem. Ingen av oss sa noe med en gang. Vi trengte det ikke. Jeg hadde mange ganger sittet hjemme i stuen og sett deltakerne på 71 grader nord stå på topper som dette. Jeg husker at jeg tenkte: Det der kommer aldri til å bli meg.
Likevel sto jeg her, 73 år gammel, sammen med sønnen min på en fjelltopp på Kalymnos.
En telefon hjem
Det neste jeg gjorde, var å finne fram mobilen. Jeg måtte ringe min kone på FaceTime. Da hun svarte, snudde jeg kameraet utover. Hun ble stille.
– Nå tuller du med meg.
Hun hadde nok aldri trodd at hun skulle se oss akkurat der. For å være ærlig hadde ikke jeg trodd det heller.
Resten av samtalen gikk selvsagt over i moderlige formaninger om å være forsiktige. Jeg kunne nesten høre et lettelses sukk da vi fortalte at vi skulle gå ned på baksiden.
Tre kamerater på vei ned
Det neste kvarteret gikk med til å pakke tau, ta av selene og gjøre oss klare for returen. Axel hadde valgt en rute hvor vi kunne gå ned igjen. Han visste at en lang rappell i den stekende solen ville tappet oss for krefter. På vei ned gikk praten lettere enn noen gang. Vi lo. Spøkte. Den litt tørre pappa-humoren mellom Eirik og meg hadde smittet over på Axel. Det føltes ikke lenger som om vi gikk sammen med en guide. Det føltes som tre kamerater på tur.
Før vi skiltes, så Axel bort på oss.
– Maybe the route was a little optimistic…
– But I knew you could do it.
Vi ga hverandre en klem. Og akkurat da gikk opp for meg hva han egentlig hadde gjort. Han hadde aldri forsøkt å imponere oss, han hadde bare sett noe i oss som vi enda ikke hadde sett selv. Og kanskje er det nettopp det de beste guidene gjør, de viser oss ikke veien opp.
De får oss til å tro på at vi kan finne den selv.
På vei tilbake til hotellet kjente jeg en klump i halsen. Tankene gikk tilbake til den dagen barnebarnet mitt stilte spørsmålet som skulle forandre så mye.
Det hadde ført oss hit.
OBS! Serien er foreløpig satt på pause
Denne serien har utviklet seg til et bokmanus og vil bli sendt til vurdering hos forlag i løpet av høsten. Videre publisering (fra kap. 4) er derfor satt på pause inntil videre.
Takk til alle som har fulgt historien så langt.