Min sønn Eirik og jeg, har satt oss et hårete mål – å bestige «Storen» sommeren 2026.
Store Skagastølstind ligger i Hurrungane i Jotunheimen og er Norges tredje høyeste fjell, 2405 moh. Dette er en lang og krevende tur hvor man også blir eksponert for store høyder. For min egen del er det flere uavklarte ting jeg trenger svar på:
- vil jeg fysisk være i stand til å gjennomføre turen
- vil et trøblete kne sette en stopper for det hele
- vil jeg klare klatring på en hylle som er en halv meter bred…?
Vi skjønte fort at vi trengte å forberede oss skikkelig både fysisk og mentalt for å klare å nå målet. Men samtidig syntes vi det passet bra siden Eirik fyller 50 år i løpet av sommeren. Å «kranse» dette jubileet på toppen av «Storen» ser jeg på som den ultimate far-og-sønn-opplevelse.
Vi tester turen til Bandet
Som første ledd i vår forberedelse, valgte vi å gå turen fra Turtagrø til «Hytta på Bandet» som ligger ved foten av «Storen». Turen inn er på ca 7 km med tre markante stigninger på veien. Den siste går over Skagastølsbreen og ender oppe på «Bandet». I starten går man på fine stier, men etter hvert blir det litt mer steinrøys.
Etter at vi passerte hytta til Norsk Tindeklubb, ble det betraktelig mer steinrøys. Noen steder strevde vi med å finne ut hvor stien fortsatte, men vi klarte stort sett å finne den igjen uten altfor store problemer.
Etter å ha passert noen snøfonner, kom vi til selve Skagastølsbreen. Vi hadde fått vite av en som gikk turen dagen før, at det var greit å gå uten stegjern og isøks. Likevel skulle vi ønske vi hadde begge deler helt på slutten hvor det var et isete parti like ved kanten til «Bandet».
Vi hadde tidvis sol og en temperatur på 17-18 grader og gikk derfor i shorts og T-skjorte hele veien inn. Vi startet å gå med fjell-joggesko med god gripesole, men disse ble byttet ut med fjellstøvler da vi kom til steinrøysa. Været holdt seg helt til vi kom til breen, hvor det så kom en lett regnbyge men ikke verre enn at vi fortsatte i T-skjorte. Oppe på «Bandet» ble det litt kjøligere så vi tok på oss jakke og lue mens vi tok en pause før returen.
En tøffere tur enn forventet for «senior»
For min del ble turen inn litt tøffere enn antatt, noe som fortalte meg klart og tydelig at her må det mer trening til. Kort sagt – jeg ville ikke vært i stand til å «klatre» de 600 høydemeter til toppen om vi skulle tatt hele turen opp nå. Eirik derimot, hadde gått med hvilepuls nær sagt hele veien og ble raskt omdøpt til Gaute Grøtta Grav.
Prosjektet lever videre
Tilbake ved Turtagrø med et kne som var «dritsur» etter å ha vandret i steinrøys i timesvis, var ikke lysten på å gjennomføre prosjektet særlig stor. Men jeg visste at dette fort ville snu etter noen dagers hvile. Allerede dagen etter var stemningen snudd og jeg begynte å tenke på videre planlegging.
Tilfeldighetene ville at vi møtte på vår «planlagte» guide på turen opp til «Bandet», uten vi da var klar over det. Vi snakket med ham noen minutter hvor han bl annet foreslo å ta en tur på Ausbotntindane i forkant. Denne turen er mye kortere, men man blir likevel eksponert for store høyder.
Med andre ord – prosjektet lever fortsatt og nye forberedelser vil komme. For å unngå at mitt trøblete kne skal lide for mye, er vi blitt anbefalt å ta turen mens det fortsatt ligger snø over steinrøysene. Dermed vil jeg unngå den verste belastningen som gjør at det begynner å streike.
Helgen 9. og 10. august er det kurs i uteklatrling for min del, noe som vil gi nyttig erfaring for prosjektet. Deretter skal jeg ha med junior i klatreveggen utover høsten slik at vi begge blir vant til å være i tau «noen meter» over bakken. Det vil også bli turer opp Stolzen og Oppstemten for å forberede kroppen på det vi har i vente.
To be continued…
Kartutsnitt fra Jotunheimen med Hurrungane
