Julie på snart 13, er en sprek jente som elsker rytmisk sportsgymnastikk (RG). Hun er både myk og elegant i bevegelsen, så jeg sa hun kunne bli en god klatrer. Hun svarte med et stort smil men skyndte seg å tilføre at det var altfor skummelt. Samme hvor mye jeg prøvde, ristet hun på hodet. Men så en dag skulle hun være med hele familien en tur i klatreveggen.
Klar for å møte frykten
Da alle hadde fått på klatresele, var Julie fast bestemt på å prøve, selv om jeg så på blikket hennes at hun var usikker og spent. Men da jeg festet autobelay’en til selen hennes, gikk det overraskende greit. Da hun var kommet et par meter opp i veggen, ba jeg henne slippe seg ned før hun kom for høyt. Hun kikket ned og syntes det var litt skummelt, så hun begynte å klatre sakte ned igjen. Det var tydelig at hun ville prøve å slippe seg ned, men klarte ikke helt å bestemme seg. Men da det gjensto en meter, slapp hun taket.
Det begynner å løsne
Julie frydet seg og var kjapt opp i veggen igjen. Denne gangen slapp hun seg litt høyere. På denne måten fortsatte hun med gradvis høyere punkt hvor hun slapp seg ned. Selv om hun syntes det var skummelt, begynte hun å føle seg trygg. Så, helt plutselig, bestemte hun seg for å klatre helt til toppen. Med myke bevegelser var det som å se en «gekko» opp veggen. Selv da hun stoppet halvveis og så ned på oss, var det bare et stort smil å se. Hun hadde allerede overvunnet frykten og fortsatte videre i raskt tempo.
Vant over frykten
Gleden hun viste da hun nådde toppen og slo ut med armen, gjorde inntrykk. Etterpå innrømmet hun at hun aldri hadde trodd dette skulle skje samme dagen som hun prøvde for første gang.
Tålmodighet og balansegang er nøkkelen
Fra tidligere visste jeg at tålmodighet er viktig i slike situasjoner. Samtidig er det en balansegang å vite hvor mye man skal «pushe» og når det blir for mye. Siden jeg kjenner mitt barnebarn godt, visste jeg at hun ønsket å klare det selv om hun kjente på frykten. Det gjorde at jeg kunne «trykke» litt hardere på når hun stusset for lenge, slik at hun ikke kom i en situasjon hvor alt låste seg.
Det var en stolt jente som heiste seg ned fra toppen. Ingen av oss hadde trodd at hun skulle klare å overvinne frykten så fort. Familien hadde heiet på henne oppe i veggen, så det blir nok ikke lenge til de alle er å se i veggen igjen.