For litt over to år siden begynte jeg med klatring. Det var ikke noe jeg hadde planlagt, og kanskje heller ikke noe mange forventer at en 70-åring skal starte med. Men nysgjerrigheten var der, og jeg bestemte meg for å prøve. Det viste seg raskt at dette var noe som ga både glede, utfordring og en ny type mestring.
Jeg klatrer fortsatt, og håper å kunne fortsette med det i mange år fremover. Samtidig merker jeg at jeg tenker litt mer over forholdet mellom aktivitet, helse og alder. Hva er fordelene? Hva er risikoen? Og hva bør jeg være ekstra oppmerksom på om jeg vil fortsette å klatre og rappellere så lenge som mulig?
Hvorfor klatring har blitt så viktig for meg
Det er noe spesielt med klatring. Når jeg står ved foten av en rute, forsvinner mye annet. Oppmerksomheten samler seg om bevegelsene, om balansen og om å finne den beste veien opp. Klatring er ikke bare fysisk – det er også mentalt. Hver rute er litt som et puslespill. Hvor skal foten stå, hvilket grep gir best balanse, hvordan flytte kroppen mest mulig effektivt?
For meg har klatringen gitt flere ting jeg setter stor pris på:
- Den holder kroppen i gang. Jeg merker at både styrke, bevegelighet og balanse blir utfordret på en god måte.
- Den holder hodet i gang. Jeg må planlegge bevegelser og løse små tekniske utfordringer som gjør at hjernen får trening.
- Og ikke minst – den gir mestring. Det er alltid en ny rute å prøve, en bevegelse å forbedre eller en liten fremgang å glede seg over.
Samtidig vet jeg at kroppen ikke er 40 lenger
Selv om jeg føler meg i god form, er det ingen tvil om at kroppen forandrer seg med årene. Det merkes kanskje ikke i hverdagen, men i klatring kan små forskjeller bli tydelige. Restitusjonen tar litt lengre tid. En hard økt kan sitte i kroppen dagen etter – eller dagen etter der igjen. Sener og ledd er også mer følsomme for belastning enn før. Fingre, albuer og skuldre er områder jeg har lært å følge ekstra godt med på.
Og så er det dette med fall. I klatring skjer fall av og til, og for yngre klatrere er det ofte en naturlig del av læringen. I min alder er det kanskje noe jeg bør ha et mer bevisst forhold til. Det betyr ikke at klatring er farlig eller uforsvarlig. Men det betyr at jeg må være litt mer bevisst enn jeg kanskje ville vært for 30 år siden.
Å klatre litt klokere
Hvis jeg ønsker å klatre lenge, tror jeg nøkkelen ligger i å klatre litt klokere. Oppvarming har blitt viktigere enn før. Jeg merker tydelig forskjellen mellom å gå rett på en krevende rute og å bruke litt tid på rolige bevegelser først. Jeg prøver også å lytte til kroppen tidligere enn før. Små signaler som en stiv finger eller en øm albue er ofte kroppens måte å si fra om at det kan være lurt å ta det litt roligere.
Teknikk har også fått større betydning. Det er overraskende hvor mye energi man kan spare ved å bruke beina bedre eller finne en mer balansert bevegelse. Det er kanskje en av de fine tingene med klatring – man kan utvikle seg teknisk selv om man ikke nødvendigvis blir sterkere for hvert år som går.
Rappellering – rutiner betyr alt
Rappellering er en naturlig del av det å drive med klatring, men det er også en situasjon hvor konsentrasjon og gode rutiner er avgjørende. Derfor har jeg hatt stor fokus på å gjøre ting systematisk. Dobbeltsjekke knuter, gå rolig gjennom rutinene før jeg går over kanten. Og ikke minst – Ikke la meg stresse av tidspress eller andre «uvesentligheter». Erfaring kan være en stor fordel her – men bare hvis man fortsatt tar seg tid til å være nøye.
Kanskje viktigst av alt – gleden
Det som overrasker meg mest etter disse to årene, er hvor mye glede klatring og rappellering gir. Det handler ikke nødvendigvis om å klatre de vanskeligste rutene. Ofte er det like tilfredsstillende å finne en god flyt i bevegelsene eller å gjennomføre en rute på en litt smartere måte enn sist. Klatring gir også noe annet: følelsen av å fortsatt lære noe nytt. Den følelsen er kanskje ekstra verdifull når man blir eldre.
Målet mitt fremover
Målet mitt er ganske enkelt – jeg vil fortsette å klatre så lenge kroppen tillater det. Ikke ved å presse grensene unødvendig, men ved å ta vare på kroppen og bruke erfaringen jeg etter hvert får. Hvis jeg klarer å holde på klatregleden, være litt forsiktig der det trengs, og fortsatt kjenne mestringen i veggen – da håper jeg at klatringen kan være en del av livet mitt i mange år til.
Og hvem vet – kanskje også noen år til etter det.