Det var en varm og fin dag i slutten av august da jeg gjorde klart for rappellering med to tolvåringer. Mitt barnebarn Kasper hadde lenge ventet på å få rappellere ned den nye klatreveggen i hagen. Han hadde tidligere forsøkt seg ned en 3 meter høy vegg like bortenfor og var nå klar for nye utfordringer sammen med kameraten Edvard. På forhånd hadde jeg festet et tau langs gjerdet hvor de kunne holde seg eller feste en slynge med karabin på veien bort til rappellen.
Edvard hadde ikke prøvd rappellering før og fikk øve seg i den lille veggen slik at han ble kjent med metoden og hvordan han skulle håndtere utstyret. Dette klarte han helt fint uten å vise antydning til å være nervøs eller redd.
Klare for den store veggen
De to guttene måtte innrømme at den store veggen var litt skumlere når de stod nede og så opp. Likevel var de begge fast bestemt på å prøve. Kasper var først, og holdt seg godt fast i gjerdet på vei bort til rappellen. Jeg festet ham med en sikkertetsslynge før vi monterte taubremsen. Han var helt avslappet og bøyde seg bakover for å kjenne hvordan dette var. Da taubrems og klemknute var montert, fikk han prøve at alt fungerte slik det skulle. Så var det bare å koble av sikringen og starte rappellen.
Han gikk bakover med et smil om munnen og fortsatte over kanten som om det var den enkleste sak av verden. Jeg tenkte på hvor nervøs han hadde vært da han prøvde den lille veggen året før, men denne gangen var det en helt annen gutt som var i aksjon.
Halveis nede i veggen stoppet han og hoppet litt for å understreke at han følte seg trygg. Det var ikke fritt for at det banket litt ekstra i morfars hjerte da jeg så hvor han koste seg videre ned veggen.
Edvard hadde heller ingen tanke om å trekke seg, noe som imponerte meg. Jeg kjenner selv litt på suget i magen når jeg står på toppen og ser ned. Edvard viste ingen tegn til at dette var skummelt så lenge han skjønte at han var trygg til enhver tid. Da taubrems og klemknute var festet, var han ivrig etter å komme i gang. Selv det litt skumle partiet over kanten lot ikke til å skremme ham nevneverdig.
Som vi ser på bildet smiler han stolt og slipper alt for å vise at han føler seg trygg. Et par minutter seinere var han nede.
Viktig å skape trygghet
Begge guttene spurte meg hele tiden om de var helt trygge etter hvert som jeg hjalp dem med sikring, montering av taubrems og ikke minst når de var klare for rappellen. Derfor passet jeg på at de hele tiden opplevde at de var trygg. På forhånd fikk de prøve hvordan taubrems og klemknute sikret dem før vi fjernet ekstra sikring under monteringen. De ville også vite hvor mye tauet og utstyret tålte, og ble beroliget da jeg sa at alle delene ville tåle mellom 2 og 2,5 tonn hver.
Jeg filmet dem begge på vei ned veggen, og det var to stolte gutter som fikk overlevert hver sin video etterpå. De takket begge for det de hadde fått oppleve, og skyndte seg videre til nye opplevelser. Jeg pakket utstyret sammen med en god følelse av å ha gitt dem noe verdifullt – for de hadde overvunnet frykten de hadde da først studerte klatreveggen. Men de sa begge at de ønsket å prøve bare de følte seg trygge – noe de opplevde hele tiden.
Jeg tror ikke det blir lenge til neste gang de skal i veggen, for Kasper spurte om det gikk an å klatre opp. Ja, det kan dere få prøve neste gang, svarte jeg.
Videoklipp
Se også Lær barn å mestre utfordringer.