Kapittel 5: Menneskene bak bildene

En roligere morgen

Noen uker før vi reiste til Kalymnos hadde jeg avtalt en fotoshoot med Klara. Hun skulle fotografere oss i veggen, og hun hadde ordnet med en klatrepartner som skulle sikre oss mens vi klatret. Utenfor hoteller sto Klaras røde «Ferrari» som Axel så poetisk døpte bilen hennes, dagen før. Klara smilte gjennom det åpne vinduet.

– Ready?

Vi la sekkene i bagasjerommet og satte oss inn.

Mot Arginonta med kamera og klatreutstyr

Klara var en utadvendt multikunstner fra Østerrike som håndterer heftig klatring, foto, sang, håndverk og sannsynligvis et par disipliner til før frokost. På vei mot Arginonta fortalte hun hvordan hun hadde tenkt dagen. Vi skulle klatre tre forskjellige ruter – ikke fordi de var de mest spektakulære, en fordi de ga forskjellige bakgrunner, ulikt lys og forskjellige uttrykk. Vi hadde kjørt den samme veien før, og jeg så klipper. Klara så lys.

Noen minutter senere stoppet vi langs veien for å plukke opp vår innleide guide og sikrer – Axel nummer to.

To franskmenn – to helt forskjellige personligheter

Likheten med guiden vår fra dagen før, stoppet omtrent ved navnet. Før vi begynte å klatre, så Axel ned på innbindingsknuten min. Han tok tak i den, rettet litt på knuten før han strammet den.

– Now it is well dressed, sa han og slapp den.

Jeg må ha sett litt spørrende ut, for han så på meg og smilte.

– A knot should always be well dressed.

Dagen før hadde Axel nummer én snakket om sikkerhet, standplasser og gode valg. Denne Axel var tydelig opptatt av detaljene. Ikke fordi knuten var feil, men fordi den kunne bli enda bedre.

En klatrefotograf ser verden annerledes

Det var fascinerende å se hvordan to mennesker kunne ha den samme lidenskapen, men uttrykke den på helt forskjellige måter. Siden jeg selv har drevet med fotografering, hadde jeg en viss peiling på hva som skulle skje. At hun skulle klatre opp litt høyere enn oss, og fotografere derfra. Klara hadde sin helt egen måte å gjøre det på, noe jeg burde ha skjønt siden hun også er en ivrig klatrer selv.

Hun tok på seg selen, festet tauet og klatret opp ved siden av oss. Noen ganger hang hun flere meter ut fra veggen mens hun lette etter den rette vinkelen. Andre ganger skjøv hun seg bakover til det så ut som hun svevde i luften.

Klara var en perfeksjonist i sitt arbeid. Hun arbeidet nesten uten å snakke. Hun lette etter lyset, flyttet seg noen centimeter. Hengte seg litt lenger ut fra veggen. Ventet.

Plutselig kom et kort:

– A little higher!

– Hold it there!

– Perfect.

Da visste vi at bildet satt.

Jeg begynte etter hvert å skjønne at det ikke var vi som gjorde den vanskeligste jobben den dagen. Vi klatret tre forskjellige ruter. Ikke fordi vi skulle utfordre oss selv, men fordi hvert motiv krevde noe nytt. Lyset. Bakgrunnen. Skyggene. Mens vi var opptatt av å komme oss opp, var Klara opptatt av å fortelle historien om hvordan vi gjorde det.

Mer enn bare et godt samarbeid

Det tok ikke lang tid før vi merket at Klara og Axel kjente hverandre godt. Et blikk var ofte nok. Noen korte kommentarer fløy mellom dem. Noen ganger med et glimt i øyet. Andre ganger med en liten avstand som var vanskelig å sette ord på. Først senere fortalte Klara at Axel var ekskjæresten hennes. Det overrasket oss egentlig ikke. Det som imponerte oss mest, var hvor naturlig de samarbeidet.

Det handlet aldri om dem. Det handlet om oppgaven. Og de løste den som et samspilt team. I en pause vinket Klara oss bort.

– Come and have a look.

Hun bladde gjennom bildene på kameraskjermen. Jeg hadde forventet fine klatrebilder. Det jeg så, var noe helt annet.

Hun hadde fanget øyeblikk jeg ikke engang husket. Et blikk opp mot neste tak. En hånd som lette etter feste. Et smil mellom to bevegelser. Jeg ble stående stille. Vi hadde vært opptatt av å klatre – Klara hadde vært opptatt av historien som utspilte seg mellom bevegelsene.

Historien bak bildene

På vei til Arginonta tok jeg meg i å tenke at dette kom til å bli den roligste dagen på hele turen.

Jeg tok feil.

Selv om Klara var den som jobbest mest av oss, var det aldri snakk om en hviledag for oss. Med avmålt tid til rådighet var det ikke tid til å slappe så mye av mellom øktene. I tillegg måtte vi ta hensyn til lysforholdene – noe som gjorde at det ble rimelig hektisk til tider.

På vei tilbake til hotellet tenkte jeg på hvor mange mennesker som bidrar til en opplevelse uten at vi egentlig legger merke til dem. I dag var det den som sikrer og den som var bak kamera. Begge er avhengige av hverandre for at resultatet skal bli bra.

Den dagen lærte jeg at gode klatrebilder ikke først og fremst handler om kameraer. De handler om mennesker. Om tillit. Om å se hverandre. Og om å være villig til å gjøre sitt beste for at andre skal lykkes. Jeg begynte å forstå at dette var noe av det som gjorde klatremiljøet så spesielt. Det var aldri bare veggene som gjorde inntrykk.

Det var menneskene rundt dem.

Examen lurer i bakhodet

Tilbake på hotellet måtte Eirik gjøre seg klar for jobb og et par teamsmøter. Jeg slo i hjel et par timer i solstolen delvis under en parasoll mens jeg prøvde å fordøye det vi hadde opplevd denne formiddagen. Men jeg merket fort at det var noe annet som lurte i bakhodet. Tanken på å klatre flere taulengder. Var jeg klar for det? Var Eirik klar for det? Jeg prøvde å hente frem det vi hadde lært dagen før, få detaljene på plass. Jeg merket at jeg fortsatt var usikker på flyten i det vi skulle gjøre.

Det som plaget meg mest, var om vi skulle bli stående igjen på en standplass mens Axel klatret videre. Hva om vi gjorde noe galt? Hvordan skulle vi da komme oss videre? Jeg prøvde å berolige meg med at Axel hadde nok kontroll. Han ville nok aldri sette oss i en slik situasjon om vi ikke var klar. Men da måtte vi også bevise at vi var det.

Men var vi det…?