Jeg hadde ikke i min villeste fantasi drømt om at jeg noen gang skulle prøve å rappellere i vegg med overheng, i alle fall ikke frivillig. At jeg i tillegg tok meg tid til å fotografere under veis, er nesten mer enn jeg selv forstår. Faktisk blir jeg noen ganger forundret over hva man klarer å få til bare man har den rette innstillingen.
Som jeg har nevnt tidligere, var det forbausende greit å starte med klatring i godt voksen alder. Høydeskrekken forsvant som dugg for sol og snart begynte jeg å trives i veggen, 15 meter over bakken.
Som et resultat av dette begynte jeg med rappellering da det er noe jeg kan drive med på egen hånd (se innlegget Rappellere på egen hånd). En av mine største utfordringer har vært rappellering ned en vegg med overheng. Tanken på å henge i løse luften ble vanskelig å se for seg. Likevel var jeg fast bestemt på at jeg en dag skulle prøve.
Den største utfordringen er akkurat i det øyeblikket man beveger seg utfor kanten der hvor fjellet går innover. Her kan det være lett å miste festet og slå seg når man dunker inn i fjellet. På forhånd hadde jeg sett flere videoer på YouTube hvor dette ble vist, og øvd på der hvor det ikke var så høyt. Men jeg skjønte fort at det måtte være litt høyde på «veggen» for å få dette til. Problemet var at stedet jeg visste om som kunne passe, var litt i høyeste laget, så «prosjektet» ble foreløpig lagt på is. Men plutselig en dag kjente jeg at jeg var klar – i dag skal det skje.
Rapellfeste rundt et stort furutre
På plass øverst på den 15 meter høye knausen, følte jeg meg rolig. Jeg brukte et stort furutre som rappellfeste og surret tauet dobbelt rundt stammen. Deretter festet jeg klatretauet med tre karabiner for å øke sikringen.
Jeg valgte å bruke dobbelt tau på denne rappellen for sikkerhets skyld. Tross alt skulle jeg henge fritt 7 meter over bakken og fire meg ned. Da ville jeg være sikker på at tau og sikring var mer enn nok til å holde meg.
Jeg nærmer meg kanten
Etter hvert som jeg begynte å bevege meg nedover, kjente jeg at pulsen øke. Jeg kunne selvsagt ombestemme meg om det ble for tøft, men jeg prøvde å skyve bort slike tanker. Da jeg nærmet meg kanten og så ned, kjente jeg litt på en snikende frykt. Egentlig var jeg ikke redd for selve høyden, det var mer om jeg ville klare overgangen til å henge i luften. Jeg ventet til jeg ble rolig, tok frem mobilen og knipset et bilde. Jeg kunne se at ikke hele tauet var synlig, noe som fortalte meg hva som ventet.
Like nedenfor så jeg fjellet fortsatte innunder meg. Jeg satte meg på huk og prøvde å finne støtte, noe som fungerte greit. Jeg ville unngå å få en pendelbevegelse mot fjellet og prøvde å unngå at tauet slo mot fjellet når jeg ble hengende fritt. Nå var jeg kommet til det punktet at jeg måtte frigjøre meg – bokstavelig talt. Forsiktig lot jeg beina dingle og jeg hang fritt – flere meter over bakken. En skrekkblandet fryd bredte seg i kroppen, men den gikk snart over til pur glede og en enorm mestringsfølelse.
Da jeg så min egen skygge mot bakken, måtte mobilen frem igjen. Deretter dro jeg klemknuten forsiktig nedover til jeg nærmet meg bakken. Trygt nede, så jeg oppover veggen hvor jeg nettopp hadde kommet ned. Joda – jeg var nok tidvis redd underveis, men ikke i den grad jeg fikk panikk. Jeg hadde klart å overvinne frykt og hadde stolt på utstyr og egne kunnskaper.
Rappellering i en vegg med overheng krever forberedelse
Før man rappellerer ned en vegg med overheng, bør man forberede seg godt på. Før jeg prøvde meg på denne rappellen, hadde jeg rappellert jevnt og trutt i nesten et år. Selv om jeg var fast bestemt på å gjennomføre, ventet jeg til jeg var mentalt klar slik at ikke overdreven frykt skulle skape en panikksituasjon. Dette viste seg å være en viktig suksessfaktor for at denne rappellen gikk greit uten problemer av noen art.
Les også innlegget Hvordan mestrer vi frykt.