Jeg åpnet et tomt dokument på Mac-en og skrev «Kalymnos» øverst på siden. Hverdagen hadde funnet tilbake til sin vante rytme, men det gjorde ikke tankene. Stadig tok jeg meg i å tenke tilbake på små øyeblikk fra reisen – ikke nødvendigvis de største rutene eller de mest krevende dagene. Det var menneskene som dukket opp igjen. Gjengen fra Møre. Michail. De to franske Axel-ene. Klara. Nikolas. Små samtaler. Smil. En latter. En håndsrekning når vi trengte den.
Det slo meg etter hvert at vi hadde reist til Hellas for å lære mer om klatring. Men det vi kom hjem med, handlet om noe helt annet. Vi hadde sett hva man kunne oppleve når man sier ja til noe man egentlig ikke vet om man vil mestre. Det var en erfaring jeg hadde lyst til å ta vare på og dele med andre. Tanken var ikke å skrive en bok, men jeg hadde bare lyst til å få ned minnene før de mistet farger og detaljer.
Jeg ante ikke da at det tomme dokumentet skulle bli starten på enda et nytt kapittel.
Jeg hadde allerede en nettside om det å begynne å klatre som godt voksen. Etter hvert gikk det opp for meg at historien jeg hadde lyst til å fortelle, handlet om noe større enn klatring. Den handlet om å våge å begynne på noe nytt.
Det var da idéen til serien Det neste kapittelet ble født.
Mer enn en klatretur
Snart innså jeg noe jeg ikke hadde tenkt på tidligere. Kalymnos var ikke bare et reisemål, men et startpunkt. Det ble starten på en ny periode i mitt og Eiriks liv. Etter hvert som jeg begynte å skrive, oppdaget jeg nye ting med denne reisen. Den var ikke bare en reise til en gresk øy hvor vi skulle klatre – det ble mer og mer klart for meg at den også flyttet på noe i oss. Derfor ble Kalymnos den første historien. Ikke fordi den var spektakulær, men fordi opplevelsene der viste meg at alder ikke nødvendigvis setter grensene. Det gjør ofte forestillingen vi har om hva som fortsatt er mulig.
Jeg valgte å kalle serien Det neste kapittelet. Den første historien handler som nevnt om vår reise til Kalymnos. Etter hvert som kapitlene ble skrevet, slo det meg at historien kanskje fortjente et annet format enn noen artikler på en nettside. Derfor begynte tanken om en bok å vokse fram. Men foreløpig skal det få være bare en tanke som skal få modnes.
På nettsiden vil det forhåpentlig komme flere historier – enten fra oss eller fra lesere som har tilsvarende historier de ønsker å dele med andre. Det jeg synes er den beste siden ved vår egen historie, er at den startet med et enkelt spørsmål: «Morfar, skal vi gå og klatre?».
Når jeg tenker tilbake på alt dette spørsmålet resulterte i, blir jeg både glad og ydmyk. Ikke fordi den forandret livet, men fordi jeg lærte å bli mer oppmerksom på de små øyeblikkene som kan gjøre det.
Et tempo vi hadde savnet
Da jeg begynte å skrive om reisen, merket jeg at det var mer enn Axel og kalkstein jeg savnet. Også tempoet vi hadde levd i den uken var noe som hadde gjort inntrykk. Hjemme er det lett å tro at et travelt liv er et tegn på at vi lever godt. Kalenderen fylles opp lenge før dagene kommer. Telefonen ligger alltid innen rekkevidde. Vi skynder oss fra én avtale til den neste, og når vi endelig får en ledig kveld, bruker vi den ofte til å hente oss inn før neste runde begynner.
På Kalymnos oppdaget vi noe annet. Dagene var ikke tomme – de var bare mindre overfylte. Vi rakk å klatre, spise lange måltider, snakke med mennesker vi aldri hadde møtt før og bare sitte stille uten å føle at vi kastet bort tiden. Vi merket begge forskjellen, men det var kanskje Eirik som kjente den sterkest. Som småbarnsfar og med en travel jobb, lever han med en hverdag der jobb, familie og ansvar hele tiden konkurrerer om de samme timene. Telefonen er sjelden langt unna. Det er lett å tenke at det bare er slik livet må være.
Derfor begynte vi å snakke om noe vi aldri hadde snakket om før. Ikke om å rømme fra hverdagen, men om å skape små pustepauser i den. Kanskje var det nettopp det Kalymnos hadde gitt oss. Ikke en løsning på tidsklemma, men en påminnelse om at vi faktisk kan velge å sette ned farten innimellom.
Det er kanskje den viktigste erfaringen jeg tok med meg hjem. Ikke at livet skal leves som en ferie på en gresk øy, men at vi av og til trenger å stoppe opp lenge nok til å oppdage hva som virkelig betyr noe.
Tanken om flere turer
Det hadde ikke gått lang tid før idéen om pustepause kom. Det var selvsagt Eirik som etter den første slurken av en iskald Alfa serverte følgende:
– Jeg fikk en idé.
Jeg så på hele ansiktet hans at nå kom det noe som boblet inni ham.
– Okei, få høre, svarte jeg med en anelse hva som kom.
Når Eirik har fått en idé om noe han brenner for, er det som om noen setter fyr på en kruttønne og deretter tømmer en kanne bensin på den. Prosessoren hans jobbet i fire-fem ulike dimensjoner samtidig og produserte idéen i løpet av sekunder. Jeg måtte bare le. Ikke av det han sa, men av måten han gjorde det på. Jeg så for meg hele opplegget. Gutta skulle ikke ta inn på hotell under oppholdet. Neida. – Det finnes helt sikkert muligheter for å leie noe sånn at vi kan bo samlet, utbrøt han.
– Selvsagt, svarte jeg, som om jeg ikke visste at han ønsket å skape sitt «leirbål» her på Kalymnos.
Tanken var euforisk. Tenk å dra ned hit, en gjeng på 6-8 personer som alle digger å gjøre noe utfordrende og oppleve det vi så vidt hadde smakt på. Vi presenterte idéen vår både for Mikhail og Theo – butikkeieren hvor Eirik handlet gaver til sin kone og tre jenter. Begge enten kjente en eller hadde en slektning som leide ut hus – noen med basseng. Mikhail ble så i fyr å flamme at han presenterte alt han kunne bidra med, under turen tilbake fra vår berømte «grotte». Kanskje skyldtes det et snev av dårlig samvittighet. Neida – Mikhail var genuint interessert i å gjøre livet trivelig for de fleste – inkludert norske klatrere med tørr pappahumor.
Prosjektet må modnes
Når dette kapittelet skrives, er det fortsatt sommer og Eirik med familie befinner seg i Thailand på ferie. Selv tilbringer jeg late dager på hytten som føler seg litt glemt de siste årene. Derfor er Prosjekt-Kalymnos-20xx foreløpig på idéstadiet. Men vi har en plan om å kartlegge ting som må på plass slik at det lar seg gjennomføre på en seriøs måte. Mikhail, som jeg ble venn med på Facebook, har gitt oss klar melding om at han vil sjekke det vi ønsker.
Således kan det bli en realitet om vi vil nok. For vår egen del er det ikke tvil. Nå gjelder det bare å selge inn «turen» til våre medreisende. Om dert skulle bli en realitet, har vi trolig nok til en nye historier.
Følg med i Det neste kapittel.